BIANCA EMILIA

[Bianca Emilia]

[Bianca Emilia]

Franz Ferdinand - This Fire

Kjemien mellom dem var et unektelig faktum. Fra første øyenkast hadde et eller annet inni dem begge sagt klikk, og et usynlig bånd ble skapt, samtidig som en utrolig sult begynte å vokse. Et så inderlig ønske om å la kroppene knyte seg sammen og sjelene smelte i lag var skapt. Omså bare for en eneste natt.

Som alltid var det tilfeldigheter som rådet, og i dette tilfellet satte tilfeldighetene kjepper i hjulene, som da gjorde at ting ble som de ble. De kom aldri lengere enn til blikk som brant i huden selv om de ble utvekslet fra andre siden av rommet, berøringer som for utenforstående så vennskapelige ut, men som for de var alt annet enn nettopp det; vennskapelige. Berøringene var så mye mer. De var så mye mer. Og mest av alt; de ville så mye mer.

Det var som om de begge viste at det de gjorde var galt, og derfor av den ene grunnen vokste sulten i et umenneskelig tempo. Ja, de kunne begge ramse opp flere grunner til at det hele var galt, men det endret ikke det faktumet at de ville ha hverandre. Og kanskje det var nettopp derfor de ville ha hverandre? Fantasiene ble aldri snakket høyt om eller nevnt for den andre, men båndet dem i mellom gjorde at blikkene ikke kunne feiltolkes. Tett. Nakne. Med både sjel og kropp blottet. Smake på hver eneste saft og berøre hver eneste centimeter.

Men, hindringer dukket opp og ønskene de hadde ble lagt på hyllen, fortrengt, forkastet og slikt, for om fantasiene ble satt til live nå ville det også være det ultimate sviket mot en tredje person. De innfant seg det. Og den av de som hadde knyttet seg til denne tredje personen virket fornøyd med det. Om det var en måte å rømme fra båndet kan en spekulere i, men om det var det så fungerte.det.ikke.

Og da, når de begge hadde hatt en lengere pause fra de vennskapelige frasene som var ment på både den ene og den andre måten, ja når det endelig så ut til at de hadde klart å fortrenge begjæret etter hverandre så satte de plutselig øynene i hverandre på nytt. Det føltes som om det var for første gang, og de ble dratt tilbake til start. Klikk. Og sulten som alltid hadde ligget på lur var som bensin sitt møte med en flamme. Person nummer tre lå på lur i bakhodene deres begge, men gjemt bak så mange fantasier at den enkelt kunne glemmes.

Det var den av de som var knyttet sammen av kjærlighetens bånd som tok initiativet, hvor da;"Hei" -et var uskyldig, og "Hvordan går det" og svaret som ble gitt like så, men blikkene til de begge brant som aldri før, og var alt annet enn uskyldige. En sult kan nemlig ikke forsvinne før den mettes. Og mye som ikke skal kjøpes når en går sulten på butikken blir kjøpt. 

En dans så tett at de to skikkelsene så ut som et.

Bevegelser så presise og samkjørte til rytmen at de så ut som ett.

En øyenkontakt så sterk at de kunne se hverandres blottede sjeler.

Et kyss så intenst at en skulle tro at disse leppene hadde ventet en hel ungdomsalder på hverandre.

Og en ulovlighet så grov at de bare måtte fortsette.

[Bianca Emilia]

BTS
Behind the scenes.

For ja; Jeg eier ikke et fancy kamera. Med masse fancy utstyr til.
Ikke har jeg noe lysutstyr heller. Og bakgrunnene jeg bruker er
veggene på rommet mitt + en svart gardin jeg henger opp nå og da.

Jeg merker selv at det er ganske kjedelig slikt, med alle disse begrensningene, for det blir endel likt da, siden plassen er så begrenset osv og det faktum at utstyret jeg bruker henger litt etter i tiden, men jeg gjør så absolutt det beste ut av situasjonen og klager ikke egentlig, - kun kreativiteten setter grenser.  

Men nå, nå går det mot lysere tider her i Tromsø, og en spennende pakke er på vei i posten, pluss at det skjer spennende ting for tiden, som da utvider horisonten min, som setter kreativiteten på prøve og som sprenger de grenser jeg har. Ah, jeg tror jeg går mot gode tider.
[Bianca Emilia]

Når du fortrenger dine følelser i det våkne liv dukker de opp igjen i dine drømmer.

[Bianca Emilia]
Så, jeg finner ikke ro noen plass lenger jeg.

Hun vandret først litt på måfå rundt i rommet, før hun så gikk i gang med å ransake det, og alle som befant seg der. Fra tå til topp, nei, ikke topp til tå, men tå til topp som da var hennes måte å skape litt ekstra spenning i det hele - for med en gang en har sett ansiktet til noen er man rask med å tenke "ja" eller "nei" i hodet sitt, å da er halve leken over. Teaset hun seg selv? Ja, det kan man vell si.

Ingen vekket noen særlig interesse, ja det var ingen som hadde et stort ja stemplet på verken tå eller topp, men hun fortsatte sitt uendelige spenningssøk selv om resultatet så langt var nedslående. Hun fortsatte helt...helt til hun oppdaget at hun ble iakttatt. Av en jente flere meter unna, med mørke øyne og med en munn som så fantastisk myk ut, selv på denne avstanden. Hun hadde en vest på seg, og mørk sminke som sto i stil med vesten, og med de myke leppene farget. Hun skilte seg ut men ble samtidig gjemt i mengden av lårkorte kjoler og hud over alt. "En diamant i en kullgruve", ble tenkt av spenningssøkeren.

Det var som om de begge frøs til is i det de satte blikket i hverandre. Og hun som nettopp var så selvsikker der hun så fra tå til topp på mengden måtte slå ned blikket, etterfulgt av å vippe hele hodet ned. Det bruste i kroppen, og pulsen var det en kan kalle ujevn. Hun kunne føle at hun fikk sin egen metode brukt mot seg selv.

I det som føltes som en årrekke var verden de to nå hadde skapt mellom seg med øyekontakten de nettopp hadde stille, som om ingen pustet, ingen blunket, ingen levde, men så kom forandringen, sakte men sikkert snikende. En ny duft kom inn i bildet, og etterfulgt av en plutselig berøring. En tommel og pekefinger ble plassert på haken, og det var ikke hennes egne fingrer.

Den ujevne pulsen stoppet samtidig som hun utstøtte et lite gisp. Hun kunne kjenne varmen til den andre, ukjente kroppen selv om de ennå hadde en liten avstand mellom seg. Fingrene ble på sin plass, mykt, men bestemt, og likeså hodet som var bikket ned, og øynene som var slått ned. Varmen kom så nærmere, så nær at de var kropp mot kropp. Hun kjente hårstrå som kilte i ansiktet og mot hals, etterfulgt av et par lepper som presset seg ømt mot den bare nakken hennes, en berøring som utløste skjelvinger og gåsehud,som fikk hele kroppen til å spenne seg samtidig som den ble myk som smør. Tommelen begynte så å vippe hodet hennes opp, samtidig som ansiktet med de myke leppene trakk seg litt tilbake. Med småskjelvinger i hele kroppen, og en kriblende følelse som gikk fra underlivet og ut i hele seg begynte hun med det hun kunne så godt, og hadde gjort så mange ganger før;  tå til topp.

«Hvem er du?» presset hun fram med de skjelvende leppene, mens øynene beveget seg oppover kroppen til den ukjente. Leggene...knærne...lår...underliv...hofter..mage...midje..bryst...krageben..hals... Hun kunne nesten kjenne at personen smilte lurt, en tanke som ble bekreftet når tommelen hadde vippet hodet hennes såpass opp at hun så ansiktet. Men, det var ikke før øynene deres møttes at svaret kom: «Jeg er din største drøm, ditt verste mareritt og din villeste fantasi.» 

[Bianca Emilia]

Jeg fortjener bedre.

Måtte du for alltid huske at det jeg ga deg bare var en smakebit,
og derfor alltid lure på hva mer jeg kunne gitt deg.

Jeg er ikke den som alltid blir å være her.
Som alltid blir å vente.
Den som tåler og godtar alt.  
Og som ofrer verden for deg selv om du ikke er klar for å gjøre det samme for meg.

Jeg er noe du kan miste.
Får jeg følelsen av at du tror noe annet har du ødelagt for deg selv,
da er du avslørt, leken er slutt og facsinasjonen over for min del. 

[Bianca Emilia]
For jeg, jeg fortjener bedre.

Gej nak ekki evirkseb dem dro rovh mosne gej reløf gem.

Ted re mos mo gej rah ne krøm rots pmulk inni gem mos  rereslup, og rednes tøts va etremsetrejh tu i eleh neppork rovh trevh etsene tøts regnirb marf reråt i nekorkneyø.

Nesleløf va ta negni råtsrof re ås drah. Nesleløf va ta negni ryrb ges ås gnut. Go nesleløf va ta negni res røjg ta gej liv ekirks tleh lit enegnul retkivs, neppork respalok go nelejs rilb irf. Rof ted re kils dem ttim nesev, nim lejs ta gej regnert neon. Ted re te mutkaf mos re ttil gilnip, nem mos gej ekki re dder rof å emmørnni.

Vles ted tsem egidnetsvles teksennem i nedrev, mos sevirt i ttis tege paksles regnert neon ne gnag i tdnalb.

[Bianca Emilia]

C & C
- en film om ♥
Laget av Bianca E. A. F og Anna K. H. H.

Mhm. Du leste riktig. En film. Min film. / Vår film. Den aller aller aller første.
Med et resultat som ikke er direkte dårlig, men flere mil fra bra. Men hva annet kan en forvente? Når to som ikke kan kalle seg for så mye som amatører engang går igang med å lage en film. 

Den ble vist på TIFF.
Tromsø Internasjonale Film Festival.
Noe som var skummelt. Og veldig bra.

Hele prosessen har gitt mersmak. Så, følg med. En dag kommer det en film hvor det står; 
"En film av [Bianca Emilia] "

Spennende. For dette har vist seg å åpne veldig mange dører.
[Bianca Emilia] 
C og C / Camilla og Charlotte 

Torgny - BIG DAY

Torgny - The Only Game

Torgny - I CAME HERE

[Bianca Emilia]

Det er natt til den 23.Desember 2011.

       Det er vanskelige tider å forholde seg til.

               Det er veldig smertefult å holde øynene åpne.

Om
natten
er det
veldig vanskelig
å
leve
med
tankene/meg selv/uten deg.

Jeg lovet meg selv å ikke!!!! bli for knyttet.

men,
men,
menn, 
ting blir aldri slik som en tenker, vil, tror

T B A S M T V T

Tusen Blasse Abstrakte Stemmer Mitt Tamme Vesen Tenker

TUSEN BLASSE ABSTRAKTE STEMMER MITT TAMME VESEN TENKER.

Deg Deg Deg Hun Hun Hun
Ged Ged Ged Nuh Nuh Nuh
SSo. Oss. 

Savner det. deg. du. vi.

[Bianca Emilia] 

Vi prøvde desperat å få fyr på stjerneskuddene før slaget slo 00.00, og med et nødskrik klarte vi det. Så sto vi der, en, to, tre, fire, fem stykk å stirret opp på fjellet mens vi trippet og gjenntok nyttårsønsket vårt i hodene. Så skjedde det vi ventet på, 2011 tallet ble gjort om til 2012. Klokkene sjekket vi ivrig rett før og etter, å det var derfor ingen tvil; vi gikk nå inn i 2012. Godt nyttår ble ropt i alle retninger. Til kjente og ukjente. Og noen måtte tekstes, andre ringes. Godt nyttår. Godt NYTTÅR. Godt nyttår. Og klemmer ble delt ut i tur og orden til de vi feiret kvelden med. 

Godt nyttår. Det er noe helt spesielt med å gå fra det ene året til det andre. Fra det gamle til et nytt. For, det er nettopp det denne overgangen betyr for så mange av oss; noe nytt. En ny sjanse. Et nytt håp. En ny start. Alt dette kunne vi alltids ha gjort hvilken som helst dag i året, men av en eller annen grunn føles det mest rett når man går inn fra det ene til det andre.

Jeg vet ikke med de, deg, dere,du - men jeg ønsker meg alltid noe når slaget slår 00.00 på nyttårsaften. For selv om det kanskje i teorien ikke er et så stort og unikt tidspunkt så er det det for meg. Men hva jeg ønsker meg vil forbli en hemmelighet som jeg bærer i hjertet mitt. Uansett. 

Det er et nytt år. Nytt år nye muligheter. Så sant så sant. Jeg tok med meg alle de gode og dårlige erfaringene fra 2011 inn i dette, og bruker de som byggeklosser i livet mitt. De gode skal jeg prøve å dyrke enda flere av i år, og de dårlige skal lukes vekk som ugress i den grad det går ann .Vi er ikke mange dager inn i det nye året, men jeg har allerede begynt på min nye start. En opprydding i det gamle, for å gjøre plass til det nye. Ting med negativ energi blir kastet eller pakket vekk, da materalistisksett, men også i sjelen min. Og i bakhodet har jeg hele tiden; grip sjanser Bianca. Du blir ikke å angre.

Jeg skal dog ikke nekte for at mange av demonene enda lever i meg. Og at jeg fortsatt mater dem til en viss grad. Men, jeg blir litt og litt flinkere. Livet mitt endrer seg ikke automatisk til det bedre bare fordi vi nå er i 2012 i stedet for 2011, det vet jeg jo, men denne overgangen ga meg en liten dytt bakfra som gjorde at jeg nå prøver å ta tak i ting. Jeg former mitt eget liv, og det går muligens sakte - men det skjer. For, tiden går, en blir eldre, og plutselig er vi død, eller på dødsleiet, å alt en tenker på er alle de tingene en ikke gjorde når man ennå hadde sjansen.

Hei 2012, si hallo til Bianca Emilia.
Hun som er klar til å ta imot alle dine utfordringer, gleder, sorger og sjanser.
Hun med den uendelige, uslokkelige varme fargen i øynene.
Hun er klar.
[Bianca Emilia] 

...men i mellomtiden kan du ta turen innom; http://biancaemilia.tumblr.com - sånn om du vil ha noe å se på i ubestemt tid mens du venter på at min ubestemte lange pause skal ta slutt.

[Bianca Emilia]

 pause

[Bianca Emilia]
i ubestemt tid.

Som vanlig tapte hun.
Gikk inn med alt, kom ut tomhendt.
En erfaring klokere, joda, det var jo noe det.
Men så absolutt ikke det hun ville.
Hun ville ha så mye mer enn bare en erfaring.

[Bianca Emilia]
Men, en ting var sikkert; hun skulle ikke la dette gjøre henne redd.
En må satse for å ha en sjans til å vinne. 
Og hun hadde ingenting å tape, så hvorfor ikke satse alt? 

Okei, Quasimodotendenser om vi legger merke til skulderbladene mine osv som tar litt av. 

[Bianca Emilia]

[Sett inn en tekst som gjør at leseren ikke klarer å slutte å lese]
[Sett inn en quote knyttet til teksten]
[Sett inn en setning som gjør at leseren vil ha mer] 

[Bianca Emilia]
Med en gang jeg åpner et dokument, "nytt innlegg" eller en tom side i en eller annen notatbok jeg har så er det som om alt kaoset, kreativiteten, tankene, inspirasjonen og ja; ALT - settes på pause. Jeg føler plutselig ingenting og klarer derfor ikke å få ned et.eneste.ord. Og med en gang jeg lukker dokumentet, "nytt innlegg" eller klapper igjen boken blir det trykt på play igjen og mitt lille tankehelvete/paradis er igang igjen. Jeg har et enormt behov for å få ut en tanke eller tusen, sann eller ei - men,jeg.får.ikke.til. Jeg trenger å la fingrene gli over tastaturet, og skrive til pennen er tom for blekk,. Ja, jeg trenger å få lettet på det enorme trykket som gjør skuldrene mine tunge og hodet vanskelig å holde, men nei.
[Sett inn en sang her for å runde av innlegget] 

[Bianca Emilia]

Hey there Delilah
Don't you worry about the distance
I'm right there if you get lonely
Give this song another listen
Close your eyes
Listen to my voice, it's my disguise
I'm by your side

[Bianca Emilia]
Plain White T's - Hey There Delilah - Abbey Road Version

Hurra x 19 for meg!
Hihi. 

[Bianca Emilia]

[Bianca Emilia]
1. Jeg og min nye bestevenn. 2. Bestevennen. 3. Asta. 4. Vårt første bakeprosjekt. 5. Vi. 

Jeg har ikke orket å style meg opp, ordne lyset, og sette av mer enn 2 min til å ta bilder av meg selv på en stund. Jeg orker faktisk svært lite for tiden. Maskineriet svikter. Hodet dunker konstant, kroppen er slapp og tankene er ikke tanker - bare uforståelige tråder som surrer seg fast i hverandre. Men på en eller annen måte klarer jeg å fungere, tildels... Jeg lever i hvertfall. Men, til det førstnevnte; jeg.gidder.ikke, så her får du noen hverdagsbilder av meg, bare fordi at jeg har ny piercing, koselig smykke, retardansikt og ny frisyre -og fordi at jeg ikke inspirasjon til å skrive en tekst eller ta kreative bilder.

peace: a state of harmony between people or groups
[Bianca Emilia] 
Donkeyboy - City Boy 

pia

[Bianca Emilia]
Nelly Furtado - Try

Ingen viste nøyaktig hva som var å finne under overflaten hennes.
Hun lettet aldri helt på sløret, men passet på at det var så tynt at en kunne se litt igjennom.
Sånn at de kunne se hva de gikk glipp av.
Hva de aldri kunne få.
Sånn at de kunne få litt materiale til fantasiene sine.
Og noe å kjempe for.

[Bianca Emilia]
En dag vil du få sjangsen til å prøve å lette på sløret.
Men jeg gir deg ingen garanti for hva du finner under det.
Det kan være alt du har drømt om. Og det kan være alt du har fryktet. 

Hun hadde fordelte livet sitt i to vektskåler. Andre ville kanskje blitt overrasket om de så hvordan det fordelte seg, mens hun selv fantes ikke overrasket. Den ene siden var overvelmende dominerende satt opp mot den andre siden, et faktum som kanskje ville fått andre til å gråte, men ikke henne. Den dominerende siden var fylt med gråsten, den letteste hadde stjerner.

Et faktum hun var fornøyd med.

For hun viste at innerst inne i gråstene var det et hult rom, hvor en enslig stjerne lå, døende, hvor den hold på å forsvinne pga alt det negative og gråe som omsluttet den, men at alt dette betydde at det ville være hennes oppgave å hakke de store grå i biter, løfte og bære de selv om de var tunge, grave seg gjennom uendelige litere med sten og grus, og så til slutt finne stjernen, se og redde dens rene glede, og flytte den over til den andre siden av vekten hvor den skulle leges, og så skinne om kapp med de andre stjernene. Hun viste, og hadde forsont seg med at det var hennes oppgave i å finne stjernene i livet sitt, og at det alltid ville være tungt og hardt arbeid, men at det ville være verdt det, for selv om stjernene kanskje var få i sin skål så økte de i sin bestand for hver sten som ble knust, og de alene kunne skinne opp mer enn man skulle tro. Store stjerner, små stjerner, halvdøde og veldig levende - i harmoni med de grå. For, hvordan kan en ellers sette pris på gleder, om en ikke har det motsatte? Om skålene en dag ville ha likevekt, eller om den dominerende ville bli stjernene var noe som streifet gjennom hodet hennes nå og da, men det var tanker uten så forferdelig stor betydning for henne; så lenge begge komponentene alltid fantes til samme tid var hun fornøyd, for det handlet om hvem hun ga oppmerksomhet, ikke hvem som var størst.

Gråstenskålen fylte seg selv opp i noe som nok ble å vare i en uendelighet, men ingen stjerner hadde falt ned på sin side av vektskålen av seg selv, alle hadde en gang vært gjemt i det en skulle tro var en ugjennomtrengelig masse, så flyttet med en kraft jeg trodde skulle ta livet av meg over til den andre siden hvor hvert eneste korn av stenen var blitt fjernet til kun en ren, skjør stjerne var å finne i hendene mine. 

Og selv om jeg ofte fikk for meg at stjernen kanskje ikke var der inne alikevell når jeg jobbet meg gjennom en sten fant jeg alltid styrke til å løfte hakken en gang til, fjerne en bit med negativitet til, og til slutt kunne jeg finne en microskopisk lysflekk som skinte fra et mickroskopisk hull i stenen på kroppen min. Og en trenger ikke mer enn en microskopis liten flekk av lys i et dominerende mørke for å plutselig sette inn alle sine ressurser.

En skulle kanskje tro at hun ønsket seg stjerner som falt naturlig ned i sin side av skålen, uten at hun måtte løfte en eneste finger, men det - det er feil.

[Bianca Emilia]

En er selv ansvarlig for sin egen glede.
Og med vistheten om at gleden fantes fortsatte hun å bære de tunge grå på sine skuldre, noe som ofte gjorde at hun falt ned, dypt ned, men hun fortsatte, ja hun fortsatte, å med å hakke de opp i tur og orden, og alltid fant hun ren glede i en eller annen form. Og nå og da kjempet hun seg opp på den stenen som var øverst og bare lot hele kroppen sin nære seg på lyset stjernene ga fra seg fra den andre siden av vekten, og da følte hun seg som en stjerne. Hennes mørke tomme kropp ble fylt med livsenergi, og alt det positive strømmet inn i henne og la seg da i sine reservelager, hvor alt dette ga henne ny kraft til å fortsette sin kamp. Hun kunne alltids ha latt seg begrave av det som nok ville være det enkleste og minst kraftanstrengende, men hun hadde valgt, å det hun valgte var livet.

All styling: Modellen selv, Asta Samtanta Harsten, Foto: Meg.
[Bianca Emilia]

Det er kun en ting som er helt sikkert; jeg trenger forandringer.
Noe må skje.
Noe må endres.
Og selv om jeg aldri har vært reddere og mer usikker på meg selv må jeg rett og slett bare finne mot en eller annen plass dypt inni meg, og faktisk ta ansvar for mitt eget liv. Og for en gangs skyld ikke gjøre det jeg må gjøre og burde gjøre, men gjøre det jeg selv vil gjøre.
Jeg vil ha forandringer. Store forandringer.
Forandringer som jeg tror jeg trenger, om jeg skal ha en sjans til å bli glad.
Og jeg vil skape det livet jeg vil ha, og ikke bli begrenset av hva enn som er i fortiden min - for det skal brukes som styrke og erfaring, som drivstoff. 

Jeg er ikke klar for dette, ikke i det hele tatt - men jeg kommer aldri til å komme til et punkt hvor jeg faktisk sier at jeg er klar, så egentlig kan jeg jo bare hoppe i det nå. Sjangser venter ikke. De kommer nå og da, og det er en selv som må velg om en skal gripe dem eller ikke. Og jeg? Jeg har valgt.

[Bianca Emilia]

Bianca Emilia vs. Demonen.

[Bianca Emilia] 
1 - 0

 

Styling: Modellen selv. Foto: Meg.

[Bianca Emilia]
Øvelse gjør mester.

Den siste dagen i måneden skal ta for seg de siste dagene som har vært.

Oppsummering:

Jeg har vært på en fin fin tur nede i sør hos en fin fin jente.

Oppsummering slutt. Fant ingenting mer relevant å fortelle.

Den siste dagen i måneden skal også ta for seg dagen som er og de som kommer.

Oppsummering:
Lekt fotograf (film), og lekt klipper.
Vært superstoresøster.
Skal leke litt mer fotograf.
En viktig telefonsamtale skal tas.
Og høytst unødvendige ting som er veldig nødvendig er blitt innvestert i.
Det ryktes en fotoshoot med meg selv med meg selv som sminkør, modell og fotograf snart.
Og en tur til der hjertet hører hjemme skal foretas. 
Leker med tanker og ønsker og fantasier og ideer som forhåpentligvis blir realitet.

Oppsummering slutt.

 Hvordan har jeg det?
fint fint.

[Bianca Emilia]
Den siste dagen på en reise er alltid den værste,
for da vet du hva du skal forlate og hva du skal returnere til. 

Hun lukket øynene.

For bare det kunne bringe den hun søket nærmere.
Langt bak i seg selv, dypt inne i et minne lå følelsen.
Følelsen av de velformede leppene mot sine egne.
Men denne gang, for første gang; en forandring i det hele.
For, når hun åpnet øynene igjen smilte hun, istedenfor å bygge en barriere rundt seg som skulle beskytte henne mot realiteten som gikk ut på at det ville bli lenge igjen til hun fikk kjenne en slik varme, for nå, i dette øyeblikk, ja på dette tidspunkt, på denne dagen, nå, mens dette blir skrevet, var realiteten en annen - snart skulle hun ikke trenge å mane fram minnet og skape en illusjon, og sørge ved tanken på at det ville være svært lenge til hun fikk føle de velformede og alt de innebar. Ikke denne gangen. For nå, snart. I et øyeblikk som ligger i nær framtid og som enda venter på å bli opplevd så skjer det. Så denne gang, for første gang, lot hun alle forsvarsmekanismer falle og ga realiteten teppe lov til å bre seg over henne.

Igjen skulle det skje.
Helt på ekte.
Og hun viste at igjen ville kysset være en eksplosjon av magi, lengsel, uvirkelighet og følelser som hun aldri klarte å gjennskape med minnene, og som hun derfor lengtet så sårt etter å igjen få føle.
Snart. Veldig snart.
Et kyss som inneholder så mye, som gjør så mye, og som er så mye at en må klipe seg i armen og spørre;

" Er dette ekte? "
 

[Bianca Emilia] 

Styling: Nina Erdahl og Ellen Tyldum Skogen. Foto: Marius Fiskum

Styling: Nina Erdahl og Ellen Tyldum Skogen. Foto: Marius Fiskum

Det var lengesiden hun hadde latt seg selv kjenne på sine egne følelser.
Før gjorde hun det hele tiden, nå gjorde hun det sjeldent.
Det var nok fordi at folk alltid sa at hun måtte slutte å tenke så mye. Og at hun var det mest følelsesladede mennesket de kjente.

De ordene, bemerkningene, utsagnene gjorde mye mer med henne enn hun ville innrømme.
De skapte tanker om at hun rett og slett var for mye. En stor feit klump av et følelseshelvete som ingen kunne holde ut med i mer enn et halvt år av gangen.

Så. Hun hadde prøvd å slutte.
På grunn av dem. Og på grunn av seg selv. Men mest av alt på grunn av en fin kombinasjon av alt.
De, seg selv og demonen.

Hun hadde aldri før vært redd for å la seg føle, og så egentlig på det som en av hennes mer sterke sider, men tankene om at hun var for mye gjorde henne redd. Redd for å ende opp alene. Redd for å drukne i sine egne illusjoner og tanker. Redd for å ødelegge alt hun hadde bare fordi at følelsene tok overhånd. Ingenting kutter relasjoner sine bånd så raskt som sjalusi for eksempel. Ingenting dreper et selvbilde så kraftig som ens egne tanker. Og egentlig hadde hun vell sluttet fordi hun var lei av seg selv. Så utrolig lei. En stor feit klump av et følelseshelvete uten like. Hodet hennes var ingen lett ting å sovne med hver kveld og våkne med hver morgen.

[Bianca Emilia]

Men det du er innhenter deg alltid.
Og med henne var det intet unntak.
Sannheten.
Når den først gjør det gjør den det med full kraft.
Og igjen veltet flommen opp i øynene hennes. 

Ormen.

Det føles rart å poste bilder av seg selv igjen.
Og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det.
Eller om jeg liker det.
Meg selv på bildene. Bildene. Meg selv. 

Så derfor ble det første innlegget jeg la ut går slettet, erstattet. 
Men jeg liker ikke bildene i det erstatningen heller, sånn helt egentlig.
Og sånn helt egentlig
vil jeg bare slutte
å blogge
helt.
i
en
stund. 
[Bianca Emilia] 
i noen sekunder. timer. dager. uker. 
Hvorfor?
Det er en tid med forandringer og ingen forandringer.
Store spørsmål. Vanskelige samtaler og valg, blandet med ingenting å ta stilling til.
Noe jeg takler dårlig.

Jeg har vært her før.
Den negative ormen deler seg, for å spre seg ut i hver eneste kroppsdel.
Bre seg utover hver eneste centimeter.
Innfiltrere hver en celle. 

faensatanihelvete.faensatanihelvete.faensatanihelvete.

Ta meg med på en reise i deg, så nært som du aldri har latt noen gå før.
Åpne øynene dine og la meg se inn i sjelen din.

Og kyss meg.
På en måte som gjør at vi ikke bare kjenner leppene våre berøre, men på en måte som gjør at tiden stopper, hvert hår på kroppen reiser seg, hjertene slår fortere og at sjelene løsriver seg, snurrer rundt og spinner seg sammen i en dans som skaper oss. Fysisk. Psykisk. Åndelig. Sjelelig.

[Bianca Emilia]

Hun hadde ingen alarm på.
Og ingen huskelapper notert på telefonen.
Avtaleboken sin side for dagen var tom.
Og det samme var hodet hennes.

En eller annen gang så hun på klokken i det hun våknet fra en urolig søvn.
Først var den halv åtte, så ti, så nærmet den seg tolv, men det var ikke før
klokken ett hun sto opp, og det bare fordi at en telefon hadde vekt henne. 

Hun var ikke stolt over det.
Over seg selv.
Og over den hun holdt på å bli,
eller allerede hadde blitt.
En skygge av den hun var. 

Men det var livets harde fakta som hadde slått innover henne.
Hun var vant med livets harde fakta, men ikke på denne måten.
Og sannheten var ikke vanskeligere enn at hun viste ikke hvordan lengre.
Hvordan en står opp, griper dagen, gjør det en må gjøre og burde gjøre
istedet for det en vil og føler en klarer. Hun hadde glemt, og fortrengt.
Så hun lå i sengen. Gjorde det hun kunne best; ingenjævlating.

Alene.
Misslykket.
Hun hadde feilet.

De andre sto på livets karusell, men ikke hun. Hun var den uten billett.
Og karusellen hadde begynt å gå for lenge siden, kommet opp i en fart
som gjorde at en ikke bare kunne hoppe på. Så hun sto alene på sidelinjen,
å så på at livet, verden, mulighetene, drømmene og alt hun ønsket hun
var og kunne bli passerte i en rasende fart forbi seg,  
mens hun selv sto å druknet i sin egne lille dam av alt det hun ønsket hun ikke var. 
[Bianca Emilia] 
En skygge av seg selv.
Crystal Castles - Intimate

De viste begge at i sekundet de så hverandre ville det virkelige liv begynne. Og det, det er en skummel tanke i seg selv når en så lenge har levd på drømmer, rosa skyer, håp og et helt hav av forventninger og forhåpninger. De viste og at de første sekundene av møtet ville bety alt, ja de ville være selve grunnsteinen for resten som kunne bli, eller ikke bli - alt avhengig av hvordan sekundene utartet seg.

Illusjonens fall.

Ikke bare en maske, men to, tre som skulle løftes av.
Den jeg er.
Den hun er.
Og det vi hadde skapt.

Hendene var svette.
Hjertet hamret.
Pulsen var ujevn.
Tankene kan ikke beskrives engang.

Sekundene før de sekundene, hvor de ikke hadde sett inn i hverandres sjel enda, hvor de ikke hadde kjent hverandres hud og hvor de ikke hadde kjent pust mot en bar nakke var fylt med tanker om å leve. Nå. Om å ta livets gleder og sorger som de kommer. En tanke og levemåte som ennå er vanskelig å praktisere for meg, men som føles rett, og som føltes rett. En tanke og levemåte som de begge måtte messe gang på gang i hodene sine, i et desperat forsøk på å roe seg selv ned før sannheten skulle fram.

Stegene var lette, hjerteslagene harde. De hadde begge funnet midten av strekningen, som de siktet seg inn på, men blikkene var rettet mot hverandre.  Det kriblet slik som det aldri har kriblet før. Og det var nervøsitet som blei mindre og mindre for hvert steg de tok, for hvert sekund hvor de så inn i hverandres øyne, for jo dypere de kunne se, jo mer så de at dette, det går bra. De gikk endelig mot sekundene de så lenge hadde sett for seg.  Sekundene som ville bestå av at illusjonen ble ransaket og etterforsket for om den var en illusjon, eller virkelighet.

I det kroppsvarme møtte en annen varme, og leppene møttes trengtes det ingen ransakelse eller etterforskning. Etterforskerne måtte pakke sakene sine sammen og trekke siktelsen tilbake, for i kysset kunne en se at en og en ble to, det viste seg nemlig at.alt.var.ekte.

Og en og en som ble to var blitt en som var delt, hvor halvparten besto av glede og den andre halvparten av glede med et hint av sorg. For, med å leve etter sine egne ord som fortsatt ble messet i hodene til de som berørte lepper fulgte tankene om at de nå hadde skapt mye sorg for seg selv, men de var begge enige om at det.ville.være.verdt.det.

[Bianca Emilia]
Resten?
Det tar vi som det kommer.
Dag for dag.
Sekund for sekund. 

Mimmi Tamba hadde releasekonsert i dag.
Det eneste ordet jeg vil si er passende for å beskrive hvordan den var er; nydelig.
[Bianca Emilia] 

Crystal Castles - Intimate

Når det du ser ikke stemmer med det andre ser.

Når du tror du selv er slik, men egentlig ser andre deg sånn .

[Bianca Emilia]
Når du tror dere har mye, men egentlig har dere ingenting.

Rihanna - We Found Love

Jean Michel Jarre - Oxygène (Part IV)

[Bianca Emilia]
Har så altfor mye på hjertet derfor sier jeg ingenting, og det - det sier vell alt.

At du feller
en tåre
eller et hav av dem
i mitt åsyn gjør ikke at jeg ser på deg som noe svakere.

Jeg ser på det som en
enorm
tillitserklæring.

Ingenting annet.

[Bianca Emilia] 
husk det.

Og husk det at jeg, jeg vil tørke vekk hver eneste en av dem, slik at jeg kan føle litt av dine følelser mot min egen hud, og samtidig gjøre slik at du igjen kan se litt klarere. Om det er en eller et hav, og om de er gledestårer eller et resultat av smerte har heller ingenting.å.si.

Pia Bekkvik

Sia - Breathe Me

[Bianca Emilia]
Ecstatic!
Feeling or expressing overwhelming happiness or joyful excitement. 

Lysene kan så vidt sjelnes der framme i det uendelige, og en pust med negativ lukt vil være nok til at gløden i gløden i mine øyne lukkes for evigheten. 

Så, i reservelageret ligger det en godt bevart hemmelighet, om pusten en dag skulle treffe mine øyne, mitt sårbare hjerte, men forstyrrede sjel. Det er et håp som bygger på at man får som fortjent, og når smerten sine arr er så dyp, så synlige og så definerte som mine, da må jo jeg være kvalifisert. 

Men selv om dette skulle redde meg, er det ikke sikkert jeg igjen vil åpne øynene mine for en menneskelig sjel. Det kan godt tenkes at gløden som da måtte eksistere foralltid vil være skjult under mine tunge øyelokk.

[Bianca Emilia]

Så da er det jo fint at kjærlighet ikke er noe man hører, eller ser, at det er noe man føler. Og uansett hvor mange arr jeg måtte ha, eller får, vil hjertet mitt alltid ha varmen, gløden, som øynene mine mangler nå og da. 
Og det, er jo fint å tenke på. 

Så.
Skjer.
Slike.
Søte.
Sjarmerende.
Skikkelig..
superfine superbra superdigge supefantastiske
saker. 
S N A R T. 

[Bianca Emilia]
super..