Ryggen hennes er bar. Fra hårfestet i nakken til rumpen. Dekt av gylden hud, myk hud. Som et tomt lerret, klart til disposisjon, klart til å bli berørt av fingre som vil sette igjen brennende merker, brennene spor som vil vare for evig tid. Ikke bare på kroppen, men på sinnet og. Akk, så vakkert det skal males.
Det var det hun var. Men nå? En feil i idyllen.
Mole. Føflekk. I hvert fall for de som ser den, og det er det som er svaret hennes om noen drister seg til å spørre. Dens sanne identitet er en godt bevart hemmelighet, og det med all grunn;
Sannheten er ikke pen.
En gang var ryggen hennes bar. Fra hårfestet i nakken til rumpen, med gylden hud, myk hud, som et tomt lerret klart til disposisjon. Så skjedde det at noen berørte det med en finger som satt et brennende merke, et evig spor som viste seg å vare for evig. Og denne noen var ikke bare en. De var flere. Å kalle de urene sjeler bosatt i en kropp vil være en overdrivelse, men ikke langt i fra. Ondskap, å om de mente det eller ei er uvesentlig.
For...
I takt med slagene, ordene, svikene, og bloddråpene som rant/sprutet/dryppet vokste denne føflekken. Den ble fôret, den fik næring. Som et befruktet egg vokste den og utviklet seg. Den gikk fra å være så vidt synlig brun liten flekk til å bli på størrelse med en knyttet neve. Der, på det en gang så plettfrie. Der, hvor de brennende merkene, de brennende sporene skulle slåss for å tjene mark hvor deres blomster, men i dette tilfellet giftige ugress kunne gro.
En kunne jo spørre seg om den var et resultat av det hun hadde opplevd i livet, og svaret ville nok vært ja. Alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne være litt bedre utrustet til å møte det neste i livet. Der, alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne velge rett. Akk, hadde det bare vært sannheten. Hadde det bare vært så enkelt. Hadde det bare vært så fint.
Føflekken ble den kalt for andre, men den hadde et annet nav i hodet hennes, et hun viste passet mye bedre, det sanne navnet dens og det som avslørte dens egentlige identitet.
Demonen.
I takt med det hun opplevde, i takt med erfaringer, i takt med livet vokste den seg større og sterkere. Som en baby som får næring. Som et blomsterfrø som får jord, vann og lys. Den trakk til seg hvert eneste slag, alle de negativt ladede ordene hun fikk spyttet mot seg, hvert eneste svik, hvert eneste svik og hver eneste bloddråpe som falt fra henne selv og som hun så falle fra andre. Når hun ville gjøre noe som kunne gi henne glede eller ro kjempet den i mot, hver gang hun feilet med noe hun ville flirte den rått, hver gang noen snudde ryggen til henne smilte den, hver gang noe gjorde henne trist følte den varme og hver gang hun så seg i speilet å tenkte på hva som var fint fikk den snudd henne til det motsatte, slik at hun tenkte på alt som var galt, noe som resulterte i at demonen følte en intens glede.
Den elsket elendigheten hennes. Sorgene. Den bevarte begge, og begjærte de. Og laget et merke som ikke bare lå på sjelen hennes, men på kroppen og. Føflekken. A mole. Hadde den bare tatt vare på disse tingene som klare bilder hun fikk se nå og da hadde det hele vært overkommelig, men den hadde en rolle til.
Den pumpet det ut. I stie strømmer pumpet den ut. I hver eneste blodåre i kroppen hennes. Jo mer næring den fikk jo større ble den, og etter hvert la den seg inn i følelseslivet. Så begynte den å ta kontroll over sinnet hennes. Sterkere og sterkere for hver eneste dag, for hvert eneste sekund.
For andre var den en føflekk. Som hadde vært i konstant vekst helt til nå. Den stoppet når den var på størrelse med en knyttneve. Problemet var bare at på innsiden hadde den slettes ikke stoppet.
Den var like stor som hennes lem og sinn til sammen. Hun delte kropp med den. Hvem som egentlig eide kroppen hadde begynt å bli uklart for henne. Og hvem hun en gang hadde vært før alt det vonde var et minne hun ikke kunne hente fram lenger. Demonen, den hadde sin egen bevissthet, men som da også var knyttet fast til henne. Alt den følte fikk den, men det hun fikk tilbake hos den var bare det negative. Det lille hun hadde igjen i seg selv kjempet med all sin kraft konstant, men alt så forgjeves. Fargene var borte. Latter var bare en lyd. Øynene sin farge var falmende, og øyenlokkene konstant tunge. Smilehullene så en ikke lenger. Lysten til noe som helst var borte, hun var nummen. Et mørkt hull som spiste alt. Ja for hver dag som gikk druknet hun, mer og mer i sin egen elendighet. Hver gang hun prøvde å komme seg opp av sinn personlige mørke falt hun lenger ned, og hver gang hun hadde en dag som nesten var bra ble de neste to, åtte, tolv dagene ille.
Hun hadde mistet seg selv. Forsvunnet inn i et uendelig mørke.
Ansiktet var dog som et plettfritt lerret, malt av Demonen slik at mistanke ikke ville vekkes.
Zombie.
Alt fordi hun hadde satt slusene sine åpne, blitt godtroende, vært naiv når fornuft trengtes og latt seg selv bli berørt av de urene sjelene gang på gang.
Bak det plettfrie ansiktslerret er det et ødelagt sinn.
Se. under. Overflaten. Er. Du. Snill. Ok?
[Bianca Emilia]
Tusen tårer.
Tusen smil.
Tusen gleder.
Tusen sorger.
Tusen stille rop.
Tusen hyl.
Tusen følelser.
Og tusen til.
Tada, jeg feirer innlegg nummer 1000 (woah) med å skrive nøyaktig tusen ord.
[Bianca Emilia]
