BIANCA EMILIA

Det bygger opp til storm.

I hjertet mitt rives og slites det om hva som betyr noe, og hva som betyr mest.

Hvor mange tårer må egentlig trille, for at et smil skal ses igjen?

Det bygger opp til storm.

En som kommer til å rive grunnmuren ned. En som kan bytte ut alt kjent med ukjent.

Er du klar? Det blir et helvetes uvær. 

Nei.
men jeg kommer aldri til å si ja.

[Bianca Emilia]

Så... kjør på.

Elsk meg, sa jeg.
Men så undret jeg meg
"kan jeg elskes?" 

Elsk meg, sa jeg.
Men så undret jeg meg
"kan du elske?" 

"Skap i hvert fall en illusjon av det ved å la fingrene dine berøre konturene av kroppen min.
Så kan jeg innbille meg at det er hjertet du berører. "

Jeg rev av alt uten om mine personlige skjold.
Et blottet bryst en blottet kropp.
Jeg lukket øynene i det jeg kjente den første berøringen, og inni meg messet jeg illusjonens ord, at hun gjorde det av kjærlighet, og ikke bare av begjær. 

Lite viste jeg om at det ikke var en illusjon.
Lite viste jeg at om at det var... 

[Bianca Emilia]
...kjærlighet. 

The Chemical Brothers - Hannas Theme 

Lisa Skoglund - Circus Floor

[Bianca Emilia]

Jeg føler.
Jeg føler for mye jeg føler alt.

Hver eneste en lar jeg omfavne meg.
smerte og glede, de skilles ikke hos meg.

Jeg føler.
Jeg føler altfor mye jeg føler alt.
Hvert eneste kyss hver eneste berøring.
av betydning eller ei, de skilles ikke hos meg.

I kombinasjonen med tanker ender det hele opp med at jeg blir gal.
Gal av meg, gal av deg, gal av alt.
Men mest av meg,

 for at jeg var så dum at jeg lot meg føle...

[Bianca Emilia]
... noe for deg. 

Kyss meg. Kommanderte jeg.
"hvorfor det?" hadde hun svart uten å se meg inn i øynene.
Fordi jeg vet du vil, svarte jeg.

Hun løftet blikket, så meg inn i øynene. "Er du sikker? ", spurte hun så.
Gjør det, sa jeg, før jeg fortsatte med; Jeg er god på gjetting. 
Hun slo blikket ned, å jeg kunne se den indre kampen som utspilte seg i henne.

Hun endret stilling i sofaen, vendte seg mot meg, brukte en lang stund på å få selvtillit nok til å løfte blikket. Hun så meg dypt inn i øynene, som om hun letet etter tegn på at jeg trakk tilbake det jeg hadde sagt. Når ikke et slikt svar var å finne tok hun hånden fram, strøk meg over kinnet, la den så under haken før hun så dro meg nærmere. Jeg tror vi begge skalv. Hjerteslagene ble til høy musikk. Det nærmet seg. Øynene mine gled så igjen, verden slo seg av,jeg kjente den varme kilende pusten mot huden, jeg søkte den, men alikevell ble jeg paff når de varme myke leppene traff mine. Ømt.

eksplosjon. fyrverkeri. og en million sommerfugler senere;

Hadde jeg rett?
" rett om hva?"
Rett om at du ville det?
"Ja..." 

[Bianca Emilia]

Så rett. Så galt.
Hvem vinner? 
Hva er sterkest? 
Ja, eller Nei? 

Lisa Marie Skoglund
Morten Bessesen, Jarle Skår Nor, Anders Fretheim, Ole-Andrè Sjøgren 

Jeg fikk mulighet til å være fotograf under en konsert 5.5.2012, en jeg så klart takket ja til.
Dette var min andre gang som nettopp det, så resultatene ble logisk nok som så, men alt i alt ble det noen bilder jeg er fornøyd med, og opplevelsen i seg selv setter jeg stor pris på. 
Erfaringer får meg til å vokse.
Det var også mitt første møte med mitt eget kamera på lenge, å det føltes så herlig. Jeg var i ekstase under hele konserten, og når jeg skulle behandle bildene etterpå satt jeg å smilte.
Kanskje dette er min ting? Livet med kameraet mellom hendene altså? Hvem vet. 

Flere bilder fra denne konserten, Up and Coming kommer altså, men siden pengetrær bare eksisterer på sims må jeg nå gå å tjene de inn selv, på ærlig vis. Slikt tar tid, og krefter.
[Bianca Emilia] 
Kent - Petroleum 

Din skjønnhet så stor

ord strekker ikke til.

[Bianca Emilia]

Dine tårer så vakre, at de ikke kan være annet enn stjernestøv. 

Bianca Emilia vs. Demonen

1 - 4

Man faller hardt ned før man kan klatre høyt opp.
Ikke sant?

 [Bianca Emilia]
 Det er fortsatt håp.
Ikke sant? 

Det skjer ikke ofte, men det skjer. 
Hva skjer?
Det at jeg lar noen se.
Se hva?
Meg.
Deg?
Ja, meg....
 ....Men jeg ser, jeg ser jo ofte, jeg ser jo mye, jeg ser jo alt! 
Nei. Det gjør du ikke. Det gjør du så aldeles ikke. Du ser ikke, du vet ikke. 
Men hva er det å se? Hva mer er det å vite? 
alt! og ingenting. 
men..men...FORTELL MEG DET DA!
hyyysj....se.

[Bianca Emilia]

Du får nå en invitasjon.
En invitasjon til å se. 

Løft sløret bort fra mitt ansikt.
Så skal du få se. 
Løft sløret bort fra mitt ansikt.
Om du tørr. 

for hvem er vell ikke redd for å se, når hun du ser inn i øynene ikke sier annet enn det de fleste av oss frykter mest, nemlig...
sannheten. 

Kristin Beck Gjellesvik

[Bianca Emilia]

Et slag. Et skudd.
En setning. 

Alle kan bringe fram død.
Et hjerte som slutter å slå, et det er hull i, et som er knust.

En klem. En liten dytt.
En setning.
Alle kan være en grunn til å leve videre.

[Bianca Emilia]
Violet Road - Searching For Shore 

for de fortjener tusen ord alle, men jeg har ikke tre tusen ord å gi.
de har alle sin egen lille novelle, men jeg har glemt hvordan man vidreformidler tanker.
tusen ord til alle, men jeg har ikke tre tusen ord å gi. 
så jeg utfordrer deg, hva tenker du når du ser bildene?
det trenger ikke å være tusen ord, jeg er mer enn fornøyd om du deler et eneste et. 

[Bianca Emilia]

Hun står med ryggen til, hendene berører kroppen når hun kler av seg. Jeg ser at hun prøver å gjøre det på en helt naturlig måte, men jeg vet at hun vet at jeg ser, og derfor bruker hun ekstra lang tid på å dra plaggene av, hvor det hele skjer med et erotisk tilsnitt. " Jeg skal bare skifte til noe mer behagelig ", hadde hun sagt, for så å reist seg opp fra sengen hvor vi satt og gått bort til skapet. Hva hun mente var en annen sak, men jeg viste hva jeg tenkte om det hele, og jeg var ganske sikker på at hun ikke hadde sett mitt neste trekk komme.

Hun hadde fått av seg noen av plaggene, såpass at hun sto i hipster og genser, og var nå begynt å romstere i skapet etter å finne de mer behagelige klærne, hun bøyde seg fram slik at rumpen stakk elegant ut, og jeg lot tankene spinne. Jeg viste at nå, nå var tiden inne for at jeg skulle gjøre mitt trekk, for hvis ikke ble det til at hun faktisk kledde på seg noe mer behagelig... og det, det ville jeg jo ikke. Veien fra tanker til handling er heldigvis ikke så lang hos meg, så slik ble det.

Jeg reiste meg opp fra sengen, prøvde ikke å være stille en gang, gikk mot henne, hun som lot som at hun fortsatt lette etter noe, men som egentlig var fryst ganske så fast nå som hun hørte meg, å når jeg var nær nok lot jeg hendene mine skli nedover kroppen hennes sakte, jeg tror hjertet hennes sluttet å slå, jeg stoppet så på hoftene, hun pustet ut, jeg tok godt tak, hun hikstet, jeg gikk nærmere, hun ble varm, dyttet meg mot henne samtidig som hun skøv rumpen enda mer ut, så slapp jeg en liten stråle av luft ut mellom leppene mine som jeg rettet mot nakken hennes, før jeg så begynte å kysse henne på halsen... 

Faen.
Der skjedde det igjen.
Drøm, dagdrøm, tanke, eller et ønske om henne. Samme scenarioet som alltid spilles av i hodet mitt, og jeg mister kontrollen over meg selv. Kunne gått ut i veien å blitt påkjørt, kunne falt ned trappen, kunne mistet noe i bakken, så borte blir jeg. Lever meg etthundreprosent inn i scenarioet som spilles av i hodet mitt, så realistisk at jeg tror det er ekte, men så, i et par sekunder inn i kysset jeg plasserer på halsen hennes våkner jeg av den lille transen. Gåsehuden har sprettet opp for lengst, og jeg kjenner at hele jeg skjelver.

Hvordan kan hun ha en slik makt etter all denne tiden?
[Bianca Emilia]
... fordi vi har noe uoppgjort.

Følelse:
bruktbutikklykke. 

Tanker:
herregudjeghåpersåinderligatdufungererlillevennforjegharbestiltfilmtildegfraebay 

[Bianca Emilia]
Susanne Sundfør - White Foxes
Austra - Lose It
Torgny - Everyman
Fever Ray - Keep The Streets Empty For Me 

I mørket er det en stjerne, og den stjernen, den er deg.

I mørke brenner det et lys, og det lyset, det brenner for deg.

[Bianca Emilia]
Gratulere med dagen Mormor, du lever videre i minnene. 
du ville ikke fylt år i dag, du fyller år. du er kanskje ikke i den skikkelsen du en gang var, men du lever så absolutt videre. i dag har tårer blitt felt, men som i alle de andre årene har det vært en trøst å hente, en trøst som er at jeg vet/ tror/håper du og morfar våker over meg, og alle andre dere har kjær.
jeg vet at dere gjør det.

Det er nye tider.
Jeg kjenner det på tungespissen.
Det er nye tider.
Nå er det bare for meg å omfavne dem.

Gleder vokser ikke som perler på en snor.
Men man kan alltids skape dem.
Og så samle de i form av perler på en snor som man knyter fast rundt halsen.
Slik at man blir et positivt menneske.
For det er det jeg vil være, nei ikke en glede på en snor, men det også, men jeg vil være positiv. Et friskt innslag i en verden av elendighet. Jeg er så lei lei lei av å være hun der overemosjonelle negative jenta. Jeg har jo mer å by på enn bare tårer. Ja jeg vedder faktisk på at jeg kan få deg til å le. Eller i hvert fall skape en liten rykning i munnviken din.

Det er nye tider ja.
Jeg har fått en ny jobb, jeg har fått mange nye muligheter, jeg har utvidet vennekretsen litt, og jeg har prøvet og feilet men akseptert at jeg feilet, istedenfor å la meg drukne i det. 
Det er ting som skal læres, ting som forventes, nye ukjente terriortier som skal utforskes og et helt garnnøste av grenser som skal krysses. Jeg tror ikke jeg er klar, men samtidig vet jeg at jeg er klar.

Dessverre er det ikke nye tider på alle aspektrene av livet mitt, men det kommer seg forhåpentligvis etterhvert. Men ja, om du lurer på hvorfor det ikke bugner av selvportretter her inne lengre så har det sin grunn i tankene mine. Og om du ser meg vandrende i byen med en dempet mine så er det fordi at alle har sine personlige kamper å utkjempe, selv om en samtidig har det veldig bra.

Jeg påstår ikke at det er nye tider bare fordi jeg har fått jobb og sånt, det er noe annet å. Noe jeg ikke kan sette ord på, men som jeg kjenner på tungespissen.
Det handler om at dagene blir lysere her i Nordens Paris etter lange dager dekt av mørke, det handler om at solen varmer kinnene til lillesøster som da gjør at hun får fregner, det handler om at man kan spise is og drikke slush i kirkeparken, men det handler også om en følelse jeg har, dypt inni meg. Som om en slags knute som har vært der i alle herrens år endelig løser seg litt opp.

Dèt er fint det.

Jeg tilbringer dagene sammen med venner og lillesøster. Jeg sitter å skriver til langt på natt, eller redigerer bilder. Jeg smiler og gråter litt om en annen, men bruker også mye tid på å få andre til å le. Jeg tenker, jeg sover, jeg drikker kaffe og drikker litt mer kaffe. Jeg skriver ting jeg ikke bør skrive på twitter, og lar meg forsvinne inn i drømmer om framtiden mens jeg lar vakre toner fylle meg opp. Til tross for alt, til tross for demonen og til tross for livet så har jeg det alt i alt bra. Det er lengesiden jeg har kunne sagt, og faktisk ment.

Åh baby var har du varit
vi har redan tänt på grillen
vi har väntat här i regnet på någonting som inte händer
och som aldrig kommer att hända
Det är bara en vag känsla
av att någonting gått förlorat
att vi slösat vår bästa tid på missunnsamhet
Längre har vi inte kommit

Dom 999 saker jag aldrig skulle göra
Dom vägs upp av 999 värre saker jag gjort
Dom 999 saker jag aldrig skulle göra
Dom vägs upp av 999 värre saker jag redan har gjort

[Bianca Emilia]
Kent - 999 

Det er så mange mange mange følelser.
Så mange at jeg ikke klarer å føle en eneste en. 
Jeg setter alle på vent, i håp om at jeg skal klare å føle en eneste en igjen ved en senere annledning.
Kjenne på den. Drukne i den. La den suge ut all min næring samtidig som den fôrer meg. Være den. Utrykke den. Leve i den.

Men det blir ikke noe senere. Det er alltid kun nå.
Det er aldri en eneste en, det er alltid mange.
Så jeg legger det sorte teppet på, dekker meg til konstant. 
Og jeg føler derfor ingeningenting.  

hun er ikke den hun var.

jegfølerfølerfølerikkenoe.
Løgn.

Jeg føler masse. Vakler på en line mellom paradis og helvete konstant. Detter ned, hopper opp, faller med vilje, kjemper med klør for å komme meg opp.
Jeg bare tørr ikke å innrømme det, og vil slettes ikke fortelle om det..

[Bianca Emilia] 
...nå.
alt til sin tid.
alt til sin tid... 
mens vi venter:
http://biancaemilia.tumblr.com 

[Bianca Emilia]
Kropp mot kropp.
Sjel mot sjel.
Så nært har ingen vært.
Så nært som du fikk gå.
 I rommet hvor nakenhet rår ligger vi.
Du og jeg, jeg og du, vi.
Du stryker meg over håret, du stryker meg over brystet, du stryker meg over magen og ned lårene.
"du er fin", visker du.
Jeg smiler, jeg blir varm, jeg føler ro og aksept.
Så nært har jeg aldri latt noen gå.

Jeg var spent.
Av den enkle grunnen at dette, dette ville for alltid være noe som minte meg om oss.
Oss. Jeg vet ikke hva vi er en gang. Men noe er vi, noe. Noe vi begge har på tungen men som ikke har et ord slik at det kan bli sagt høyt. Ikke trengs det å bli sagt heller. For vi vet, vi vet så meget godt. Kanskje vi har kjent hverandre for alltid. Kanskje vi skal til å kjenne hverandre. Kanskje vi har vært, kanskje vi skal bli. Kanskje vi aldri vil være.

Veldig spent. For alltid ville det være du som preget tankene mine non stop i disse 313 sekundene. Uansett situasjon. Uansett tid. Uansett Uansett Uansett Uansett. Jeg tror kanskje du viste det.

Hva om jeg ikke likte den? Da ville du og jeg være noe jeg ville forbunnet med noe dumt.
Hva om jeg allerede hadde hørt den, og da hadde et annet minne en annen person knyttet til den? Da ville du og jeg vært feil. Vi ville da ha endt opp uten sang. Uten noe å forholde oss til. Uten noe som skaper følelser ved bare toner. Det er ikke noen annen sjanse, noe andre forsøk. Det er bare ett. Var du sikker? Følte du deg trygg?

Spent. Usikker. Med glade slitne øyne og tomt hode. Klart til å fylles med...deg? Vi? Oss?
Nei. Klart til å fylles med noe som ikke er som aldri har vært som aldri vil bli men som likevel er, har vært og vil bli.
Viste hun egentlig? Kanskje ikke. Kanskje. Men mest sannsynlig ja, hun viste. Så uendelig godt.

Jeg fikk søkeordene. Ingen vekket gjenkjennelse.  
Jeg skrev de inn, trykket søk. Der, der øverst var den, men selv om fingrene var ivrig og sjelen spent satte jeg den ikke på med en gang for jeg viste at jeg ville minnes oss med denne sangen, og for alt jeg viste kunne vi være noe jeg i senere tid ville minnes som noe fint så da skulle det hele bli så perfekt som det kunne bli. Det skulle nytes. Og jeg skulle la meg selv bli fylt av det hele. Forberedelser var altså stikkordet. Forberedelser Forberedelser Forberedelser.

Jeg plugget i headsettet. Stile volumet opp. Jeg rettet på bh'en slik at den ikke satt ubehagelig. Lot tungen gli over leppene. Jeg ristet og banket litt på sakkosekken til kulene hadde lagt seg slik jeg ville før jeg så la meg ned, lukket øynene og pustet ut.

Play.
En stemme uten stemme dukket opp i hodet mitt øyeblikkelig, så fort at jeg trykket play og pause på under et sekund.
"Hør på teksten".
Hør på teksten hadde hun sagt. Hør på teksten. Hør. Hør. Hør. Teksten. Teksten. Teksten.
Teksten ble søkt opp, jeg pustet ut igjen før jeg så lot fingrene berøre skjermen på nytt. Play. Men lesingen ble glemt i det sekundet jeg hørte de første tonene, øynene lukket seg så igjen noen sekunder inn i sangen og vips; jeg fløt vekk.

Jeg lyttet med sjelen. Verden sluttet å snurre i 313 sekund.
Jeg tror du kjenner meg.
 

Repeat. 

[Bianca Emilia]

Niki & The Dove - The Fox

[Bianca Emilia]

Han slo.
Men slagene satte ikke varige spor.
Det var ordene som gjorde det. 

Du glemmer ikke. Du tilgir ikke. Du så aldri.
Jeg glemmer ikke, jeg tilgir ikke, jeg så alt. 

Vi elsket.
Det var mer enn bare sex.
Jeg kjente hjertet mitt banke fort.
For første gang av annet enn redsel. 

Jeg tror du er mer knyttet enn du vil tro innse forstå.
Du legger deg ned i kampstilling.
Tar fram klørne.
Men ganske snart vil du innse at det ikke er meg du skal rette dem mot.
Det var ikke jeg som såret deg. Det var du selv.

[Bianca Emilia]

Jeg drømmer.
Hele tiden.
Nå.
Alltid.

Jeg drømmer meg bort.
Jeg drømmer så mye at jeg tror.
Jeg drømmer så mye at jeg er glad.
Jeg drømmer så mye at jeg klarer å stå opp om dagen, så mye at jeg klarer å omgås folk, så mye at jeg smiler, så mye at jeg tørr å heve min røst, så mye at jeg nesten lever.
Men bare nesten.

Jeg lever ikke.
Jeg drømmer.

[Bianca Emilia] 

Mats Forøy 
Et navn du bør notere deg. 

[Bianca Emilia]

For aller første gang stiller jeg ut bilder.
en, to, tre, fire, fem
Bianca Emilia, Mimmi Tamba, Nina Desirèe, Pia Bekkvik, Mats Forøy
[Bianca Emilia]
The Ting Tings - Silence

Forventningene. Forhåpningene. Begge deler skyhøye.
Så nervøs for jobben som er gitt. Så nervøs for intrykket som skal gis. Så nervøs for alt alt alt alt.
Men selv ikke nervøsiteten og redselen klarer å skremme vekk gleden helt..for første gang på lenge.
Et lite fnugg av tro. Og ganske mye håp.
Når lille jeg ble valgt ut så må det jo bety noe.
Lille lille jeg. Som plutselig har blitt stor.
Det beste med det hele er ikke det at noen tror på meg, ønsket meg og slikt,
nei det beste med dette er at nå. snart. veldig snart. om 23 dager så skal;
Endelig et møte med sjeler som deler samme interesser som denne sjelen selv skje.

Nå er det ikke lenge igjen til jeg finner fram trillekofferten.
I den skal jeg pakke nok til å overleve seks dager borte fra alt og alle jeg kjenner.
Og som på bildet over skal jeg ha kameraet i hånden gjennom alle seks dagene.
Åååååh. Herregud herregud herregud som jeg gleder meg.

Afrikansk'ish nordlænning som har forvirra sæ sørover.
Superforvirret på både flyplass og tog.
[Bianca Emilia]
Ses vi? 

[Bianca Emilia]

I natt tok jeg meg selv i tenke på deg.
Selv om det er tanker jeg har merket som ulovelige.
Resultatet av det, og det faktum at jeg så ansiktet ditt tidligere ble at jeg drømte om deg.
Slik som jeg så ofte har gjort i tiden etter det vonde.

Vi holdt hender. Og nå som da var det du som tok min.
Sammen gikk vi til en ukjent destinasjon, og for alt jeg vet kan det hende vi gikk rundt i sirkler, for det vi gjorde var ikke så viktig, det var det jeg så, det jeg følte, og det jeg følte at du følte som var viktig.

Det var noe vakkert.

Jeg tror vi utvekslet noen ord, men de var ikke så viktige de heller. Det var alt det vi ikke sa som betydde noe. Stillheten vi lot omslutte oss som skapte magien, og kontakten som ble skapt ved at vi holdt i hender. Vi trengte ikke å si noe. Vi følte det.

Du stoppet opp, snudde deg mot meg, og jeg gjorde like så. Vi så inn i øynene til hverandre så lenge at jeg måtte smile å slå blikket ned. Da strøk du meg over smilehullet mitt, før du så kysset meg der. Hendene våre hadde beveget seg fra det knyttede til å bli plassert rundt om på kroppene til hverandre, og jeg la min på venstresiden din å kjente slagene mot håndflaten. De slo så vakkert. De slo så levende. Du forflyttet munnen din nærmere min, og hendene dine la seg om halsen min. Du kysset meg. Med en slik innlevelse og intensitet at jeg tenkte at dette, dette skjer, for et slikt bilde, en slik følelse kan jeg ikke mane frem med selv de sterkeste minner.

Det var ekte.
Jeg kunne kjenne smaken din.
Formen leppene dine hadde som presset seg ømt mot mine.
Blodet som strømmet til punktet i leppen min hvor du hadde bitt meg.
Jeg kunne kjenne pusten fra nesen din.
Som ble tyngre og tyngre for jo lenger kysset varte.
Hendene, som trakk meg nærmere, så nært så nært.
Jeg kunne føle sjelen din eksplodere i takt med min.
En hjerterytme som økte.
Og jeg kunne føle at du ville ha mer, så mye mer. 

[Bianca Emilia]

, men det var ikke det. 

Ah, ah,
We come from the land of the ice and snow
From the midnight sun where the hot springs flow

The hammer of the gods will drive our ships to new lands
To fight the horde, singing and crying:
Valhalla, I am coming!

On we sweep with threshing oar
Our only goal will be the western shore

Ah, ah,

[...]

So now you'd better stop and rebuild all your ruins
For peace and trust can win the day despite of all your losing 

[Bianca Emilia]
Atticus Ross - Immigrant Song

Hvis det er noen i denne verden jeg ville ofret mitt eget liv for.
Så er det deg, kjære deg. 

Hvis det er noen i denne verden som fortjener det beste,ja kun det aller beste!
Så er det deg, du elskede deg. 

Hvis det er noen sin smerte jeg ville løftet fra personen sine skuldre uten å tenke meg om.
Så er det din, du nydelige du. 

Og hvis det er noen på denne jorden jeg kan si at jeg elsker, ja som jeg virkelig elsker.
Så er det deg kjære lillesøster, så er det deg. 

verdens fineste prinsesse.
hjertevenn.
[Bianca Emilia] 

Hvem er du?
Nei, ikke navn, alder, og hobbyer ramset opp som et innøvd manus.
Hvem er du?

 Jeg vil vite av deg.
Det som ligger bak.
Hvem du er når du er fylt med dine mørkeste demoner,
hvem du er når du kun føler glede, hvem du er når du er i balanse, og i ubalanse.
Jeg vil vite smaken på dine tårer.
Få se det som ingen andre får se. 

Jeg vil kjenne deg.
Ikke bare den du sier du er, men den du virkelig er.
Hvem er du? 

[Bianca Emilia]
Og hvem tror du jeg er? 

Alle gode ting er tre.

 Del 1 start;

Æ får ikje sove.
Å ikje vil æ legge mæ heller.
Når æ våkne vil æ ikje stå opp.
Æ vil bare sove men når æ e våken gjør æ alt for å være opptatt.
Egentlig vil æ bare drømme.
Men det e så synd at alle drømman e blitt te mareritt.

Jeg får ikke sove.
Jeg vil ikke legge meg.
Jeg vil ikke stå opp.

men.hva.vil.du.kjære.bianca?
Jeg er lei av at du alltid klager over det ene og det andre.
Kan du ikke bare fortelle meg hva du vil?
Så skal jeg prøve å la det skje.

En eneste.
Den eneste.
Jeg er den eneste.
Som står i veien for meg selv.
En eneste person.
Den eneste som kan.
Bianca Emilia er den eneste som står i veien for Bianca Emilia.

Del 1 slutt.

Del 2 start:

Det var det perfekte øyeblikk. 

Så mange følelser satt i sving på en eneste gang at sjelene våre ikke danset, de ristet. Det var det perfekte, men samtidig gale øyeblikk. Svakt i minnet er det ikke, det er ikke det som gjør at jeg ikke kan beskrive det, nei, det er det fakum at det var et ubeskrivelig øyeblikk. Av typen jeg aldri har opplevd før. Jeg, meg, du, deg, vi blottla oss, vi senket alle barrierer, og alle usagte ord fikk lyd. Jeg har skrevet om det før, dette med å se sjelen, men jeg tror faktisk jeg opplevet det, sterkere, mer ekte og mer intenst denne gangen enn noen andre ganger. Det var vakkert. Og selv om det ikke forandrer noe er jeg glad for at det fant sted.

Det viser hvor dypt vi faktisk går.

Del 2 slutt.

Del 3 start:

Så uendelig vakker du er.
Der du står.
I mine tapte drømmer.
En åker jeg fortsatt sår.

Så uendelig vakker du er når du er deg.
Usensurert.
Naken.
Usensurert.
Med tårer som triller ned.
Jeg skulle ønske du ville la meg tørke tårene dine.
Eller i det minste røre ved deg når du har det vondt.
Aldri vil du være svak i mine øyne, selv om du gråt et helt hav.
Aldri har jeg kjent en slik smerte som jeg kjente når jeg så de for første gang.
Jeg håper ikke det var den siste.
 

Der du står skinner du.
Som en uendelig flamme brenner du.
Ikke bare i det jeg drømmer, men i det jeg opplever.
Jeg ser deg så klart.
Jeg føler deg så nært.
Jeg kan kjenne teksturen til det barberte hodet ditt med hår på bare noen mm mot fingertuppene mine om jeg lukker øynene.

I mine tapte drømmer lever du.
Mer enn noen gang.
Jeg kniper øynene ekstra hardt sammen.
Som om det vil ta meg og deg inn i drømmen, helt på ordentlig.

En åker jeg fortsatt sår er den jeg ikke burde så.
Jeg sår den som dveler.
Ikke den som skaper nytt. 
Kan det komme blomster der ugress rår? 
Og når er tapt tapt?  

Del 3 slutt.

[Bianca Emilia]

[Bianca Emilia]
Crystal Castles - Year Of Silence
Santogold - L.E.S Artistes
Foster The People - Pumped Up Kicks 

Ryggen hennes er bar. Fra hårfestet i nakken til rumpen. Dekt av gylden hud, myk hud. Som et tomt lerret, klart til disposisjon, klart til å bli berørt av fingre som vil sette igjen brennende merker, brennene spor som vil vare for evig tid. Ikke bare på kroppen, men på sinnet og. Akk, så vakkert det skal males.

Det var det hun var. Men nå? En feil i idyllen.

Mole. Føflekk. I hvert fall for de som ser den, og det er det som er svaret hennes om noen drister seg til å spørre. Dens sanne identitet er en godt bevart hemmelighet, og det med all grunn;

Sannheten er ikke pen.

En gang var ryggen hennes bar. Fra hårfestet i nakken til rumpen, med gylden hud, myk hud, som et tomt lerret klart til disposisjon. Så skjedde det at noen berørte det med en finger som satt et brennende merke, et evig spor som viste seg å vare for evig. Og denne noen var ikke bare en. De var flere. Å kalle de urene sjeler bosatt i en kropp vil være en overdrivelse, men ikke langt i fra. Ondskap, å om de mente det eller ei er uvesentlig.

For...
I takt med slagene, ordene, svikene, og bloddråpene som rant/sprutet/dryppet vokste denne føflekken. Den ble fôret, den fik næring. Som et befruktet egg vokste den og utviklet seg. Den gikk fra å være så vidt synlig brun liten flekk til å bli på størrelse med en knyttet neve. Der, på det en gang så plettfrie. Der, hvor de brennende merkene, de brennende sporene skulle slåss for å tjene mark hvor deres blomster, men i dette tilfellet giftige ugress kunne gro.

En kunne jo spørre seg om den var et resultat av det hun hadde opplevd i livet, og svaret ville nok vært ja. Alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne være litt bedre utrustet til å møte det neste i livet. Der, alle erfaringene, samlet i en flekk som hun alltid skulle bære med seg, slik at hun kunne velge rett. Akk, hadde det bare vært sannheten. Hadde det bare vært så enkelt. Hadde det bare vært så fint.

Føflekken ble den kalt for andre, men den hadde et annet nav i hodet hennes, et hun viste passet mye bedre, det sanne navnet dens og det som avslørte dens egentlige identitet.

Demonen.

I takt med det hun opplevde, i takt med erfaringer, i takt med livet vokste den seg større og sterkere. Som en baby som får næring. Som et blomsterfrø som får jord, vann og lys. Den trakk til seg hvert eneste slag, alle de negativt ladede ordene hun fikk spyttet mot seg, hvert eneste svik, hvert eneste svik og hver eneste bloddråpe som falt fra henne selv og som hun så falle fra andre. Når hun ville gjøre noe som kunne gi henne glede eller ro kjempet den i mot, hver gang hun feilet med noe hun ville flirte den rått, hver gang noen snudde ryggen til henne smilte den, hver gang noe gjorde henne trist følte den varme og hver gang hun så seg i speilet å tenkte på hva som var fint fikk den snudd henne til det motsatte, slik at hun tenkte på alt som var galt, noe som resulterte i at demonen følte en intens glede.

Den elsket elendigheten hennes. Sorgene. Den bevarte begge, og begjærte de. Og laget et merke som ikke bare lå på sjelen hennes, men på kroppen og. Føflekken. A mole. Hadde den bare tatt vare på disse tingene som klare bilder hun fikk se nå og da hadde det hele vært overkommelig, men den hadde en rolle til.

Den pumpet det ut. I stie strømmer pumpet den ut. I hver eneste blodåre i kroppen hennes. Jo mer næring den fikk jo større ble den, og etter hvert la den seg inn i følelseslivet. Så begynte den å ta kontroll over sinnet hennes. Sterkere og sterkere for hver eneste dag, for hvert eneste sekund.

For andre var den en føflekk. Som hadde vært i konstant vekst helt til nå. Den stoppet når den var på størrelse med en knyttneve. Problemet var bare at på innsiden hadde den slettes ikke stoppet.

Den var like stor som hennes lem og sinn til sammen. Hun delte kropp med den. Hvem som egentlig eide kroppen hadde begynt å bli uklart for henne. Og hvem hun en gang hadde vært før alt det vonde var et minne hun ikke kunne hente fram lenger. Demonen, den hadde sin egen bevissthet, men som da også var knyttet fast til henne. Alt den følte fikk den, men det hun fikk tilbake hos den var bare det negative. Det lille hun hadde igjen i seg selv kjempet med all sin kraft konstant, men alt så forgjeves. Fargene var borte. Latter var bare en lyd. Øynene sin farge var falmende, og øyenlokkene konstant tunge. Smilehullene så en ikke lenger. Lysten til noe som helst var borte, hun var nummen. Et mørkt hull som spiste alt. Ja for hver dag som gikk druknet hun, mer og mer i sin egen elendighet. Hver gang hun prøvde å komme seg opp av sinn personlige mørke falt hun lenger ned, og hver gang hun hadde en dag som nesten var bra ble de neste to, åtte, tolv dagene ille.

Hun hadde mistet seg selv. Forsvunnet inn i et uendelig mørke. 
Ansiktet var dog som et plettfritt lerret, malt av Demonen slik at mistanke ikke ville vekkes. 
Zombie.
Alt fordi hun hadde satt slusene sine åpne, blitt godtroende, vært naiv når fornuft trengtes og latt seg selv bli berørt av de urene sjelene gang på gang.

Bak det plettfrie ansiktslerret er det et ødelagt sinn.
Se. under. Overflaten. Er. Du. Snill. Ok?
[Bianca Emilia]

Tusen tårer.
Tusen smil.
Tusen gleder.
Tusen sorger.
Tusen stille rop.
Tusen hyl.
Tusen følelser.
Og tusen til.

Tada, jeg feirer innlegg nummer 1000 (woah) med å skrive nøyaktig tusen ord.

jeg er.

på et.

vanskelig sted.

for tiden.

[Bianca Emilia]
unnskyld. 

Hun var tilbake der igjen. På det stedet hun ikke ville være for alt i verden, men som hun samtidig fant trøst i. Der hvor alt det vonde vokste seg stort, større, sterkest, mens hun ble mindre.
Usynlig. Gjemt. Og muligens glemt.
Hun så seg rundt, men alt var grått.
Hun så seg rundt, men alt var uklart.
Hun så seg rundt i hodet sitt, men ingenting var tydelig, ingenting av verdi var å hente.

Så hun lå bare i sengen.
I en, to, tre dager. +++
Ikke noe fysisk sykdom. Selv om det så sånn ut for andre.
Blank og fraværende i øynene. Blek i ansiktet. Slapp i kroppen. Dårlig matlyst.
Nei, det var noe helt annet.
Noe værre.

Hun var tilbake der igjen.
På det vonde stedet. Men samtidig det så gode.
Hun hadde ikke gått dit frivillig selv om hun ville og ikke ville være der.
Men nå var hun der...igjen.
Der hun forsvant fra samfunnet, og ble glemt.
Hvor hun kunne være seg selv, med alle sine feil.
Og der hun var, der var hun aldri alene.
Den lusket rundt i årene. Infiltrerte tankene. Spiste opp gledene.
Og vokste seg stor, større, sterkest.
[Bianca Emilia]

[Bianca Emilia]
litt.hverdagsliv.alá.biancaemilia.
Lana Del Rey - Video Games
Timbuktu - Turn Up The Life
Torgny - Dying Hipster (feat. Maria Due)

Demonen vs. [Bianca Emilia]

2-1

men det ryktes ny kamp snart.

Og utifra oddsene ville jeg satset på [Bianca Emilia] om jeg var deg.

[Bianca Emilia]
tusen takk på den fine responsen i det forrige innlegget, det varmer mer enn du aner.

Det er forferdelig at noen ikke tørr å vise seg uten sminke, og at tårer felles når sminken fjernes før natten. En legger til negler, øyenvipper, sprøyter inn det ene og det andre, håret slettes, krølles, tupperes ,farges osv, og bildene som legges ut for offentligheten redigeres. Vi lever i et samfunn der nesten ingen tørr å vise sitt sanne ansikt, hvor alle har en maske som tas på hver dag, og hvor ganske mange ikke ser for seg en hverdag uten den. Hvordan kunne vi la oss selv bli slik?

På bildet over ser du meg. Usensurert. Ikke et eneste gram sminke, nei ikke engang på øyenbrynene som jeg vanligvis har. Ikke har jeg noe i håret heller, eller på huden. Usensurert. Det er rart å ta slike naturlige bilder av seg selv, uten noe kreativt og eksperimentelt ved seg, for så å poste de her på bloggen, men det føles veldig rett, og på en mystisk måte viktig. Det er dette du får se om du møter meg i det virkelige liv, det er dette som er ansiktet jeg bærer hver dag og det er det ansiktet der som er meg, uansett hvor mange feil det måtte ha. Det er ikke det peneste, og mest spesielle ansiktet som eksisterer - men etter mye om og men har jeg klart å innse, og leve med at det er det ansiktet jeg har, og på sin måte er det pent. Det går sakte, men dag for dag blir jeg litt mer forsont med både det, håret og kroppen min. Den naturlige meg. Meg. Jeg håper at du har det likens, at du har forsont deg med ditt ansikt, din kropp og i steden for å se feil så ser du særpreg, så ser du skjønnhet, så ser du deg.

[Bianca Emilia]

"dette...dette klarer jeg."
Kreativiteten settes på prøve.

Jeg har en hel del grenser som må krysses, sprenges, fjernes.
Nye vinklinger som må ses, knipses, skrives.
Det er fint.
Men så faller jeg ned.
muligheter som jeg har sagt ja til blir jeg usikker på om jeg kan klare.
Og det at det rett og slett forventes endel ting av meg skaper angst.
"nei..nei jeg klarer det ikke."
men så tar jeg meg i det å tenker setning nummer en igjen.
Den jeg tror,håper,vet det er sannhet i, om jeg bare går inn for det.

[Bianca Emilia]
Alt dette er fint. Det er det jeg vil. Det er alle steg på min lange, krunglete og vanskelige vei.
men.men.men.men.men.
Alt sammen skaper tanker. Tanker som blir til kaos. Og så, helt plutslig, SHHHHHHHHHH.
Jeg reagerer med å bli helt tom i hodet.

opp. opP. oPP.OPP.
for så å gå NED.NED.NED.NED.NED.NED.NED.NED.NED.NED.

Når en trodde at man hadde kuttet trådene.
men egentlig henger en dobbelt så godt fast.

Smilet var på plass. Lysten til å stå opp om morgenen.
nå? Skiftet ut.
Tårene er på plass. Lysten til å stå opp om morgenen eksisterer ikke.

Som jeg hater når jeg gir andre mennesker makt over min lykke.
Når jeg lar meg selv være så blind og dum.
Forteller følelser og hemmeligheter.
Så godtroende.
Og i et lite sekund tro at jeg, jeg faktisk betyr noe.

Men.
jeg.
gjør.
egentlig.
ikke.
det.

For hadde jeg gjort det ville en ikke gådd så fort videre.
Tatt med seg ordnene sine og brukt dem igjen.
Tatt med seg " <3 " sine og plassert de på en annen sin vegg.
Slippet taket så lett og gått videre.
 

 "du fortjener bedre" ble visket.
Fortjener hva?
Bedre hva?
HVA I SVARTE HELVETE SKAL DET BETY?
"du fortjener det beste"
Hva?
Hva er det?
hvorfor skal jeg innbilles at jeg gjør det, når det er så tydelig hvem som gikk tapende ut av situasjonen?

Redd.
Skuffet.
Sint.
Og lei.

Hater meg selv og andre for at jeg lar meg selv og andre gjøre det jeg selv og andre gjør med meg. 
gang på gang på gang på gang på gang på gang på gang på gang PÅ VÆR JÆVLA GANG. 

[Bianca Emilia]
Jeg hater dette bruk og kast samfunnet.
Det som ikke kjemper for noe som kan være bra, og som leker med alt og alle sine følelser.
Hvor a.l.l.e spiller et spill for galleriet.
Jeg hater alle de falske løftene og ordene som hopper så lett fra den ene til den andre. Og jeg hater meg selv så inderlig som lar meg falle for spillet. 
Og alt bare går OPP og ned. Og NED og opp. ned.
hvor er balansen?
men som dere alle blir å kommentere eller tenke;
sånn.er.livet. 

[Bianca Emilia]

Franz Ferdinand - This Fire

Kjemien mellom dem var et unektelig faktum. Fra første øyenkast hadde et eller annet inni dem begge sagt klikk, og et usynlig bånd ble skapt, samtidig som en utrolig sult begynte å vokse. Et så inderlig ønske om å la kroppene knyte seg sammen og sjelene smelte i lag var skapt. Omså bare for en eneste natt.

Som alltid var det tilfeldigheter som rådet, og i dette tilfellet satte tilfeldighetene kjepper i hjulene, som da gjorde at ting ble som de ble. De kom aldri lengere enn til blikk som brant i huden selv om de ble utvekslet fra andre siden av rommet, berøringer som for utenforstående så vennskapelige ut, men som for de var alt annet enn nettopp det; vennskapelige. Berøringene var så mye mer. De var så mye mer. Og mest av alt; de ville så mye mer.

Det var som om de begge viste at det de gjorde var galt, og derfor av den ene grunnen vokste sulten i et umenneskelig tempo. Ja, de kunne begge ramse opp flere grunner til at det hele var galt, men det endret ikke det faktumet at de ville ha hverandre. Og kanskje det var nettopp derfor de ville ha hverandre? Fantasiene ble aldri snakket høyt om eller nevnt for den andre, men båndet dem i mellom gjorde at blikkene ikke kunne feiltolkes. Tett. Nakne. Med både sjel og kropp blottet. Smake på hver eneste saft og berøre hver eneste centimeter.

Men, hindringer dukket opp og ønskene de hadde ble lagt på hyllen, fortrengt, forkastet og slikt, for om fantasiene ble satt til live nå ville det også være det ultimate sviket mot en tredje person. De innfant seg det. Og den av de som hadde knyttet seg til denne tredje personen virket fornøyd med det. Om det var en måte å rømme fra båndet kan en spekulere i, men om det var det så fungerte.det.ikke.

Og da, når de begge hadde hatt en lengere pause fra de vennskapelige frasene som var ment på både den ene og den andre måten, ja når det endelig så ut til at de hadde klart å fortrenge begjæret etter hverandre så satte de plutselig øynene i hverandre på nytt. Det føltes som om det var for første gang, og de ble dratt tilbake til start. Klikk. Og sulten som alltid hadde ligget på lur var som bensin sitt møte med en flamme. Person nummer tre lå på lur i bakhodene deres begge, men gjemt bak så mange fantasier at den enkelt kunne glemmes.

Det var den av de som var knyttet sammen av kjærlighetens bånd som tok initiativet, hvor da;"Hei" -et var uskyldig, og "Hvordan går det" og svaret som ble gitt like så, men blikkene til de begge brant som aldri før, og var alt annet enn uskyldige. En sult kan nemlig ikke forsvinne før den mettes. Og mye som ikke skal kjøpes når en går sulten på butikken blir kjøpt. 

En dans så tett at de to skikkelsene så ut som et.

Bevegelser så presise og samkjørte til rytmen at de så ut som ett.

En øyenkontakt så sterk at de kunne se hverandres blottede sjeler.

Et kyss så intenst at en skulle tro at disse leppene hadde ventet en hel ungdomsalder på hverandre.

Og en ulovlighet så grov at de bare måtte fortsette.

[Bianca Emilia]

BTS
Behind the scenes.

For ja; Jeg eier ikke et fancy kamera. Med masse fancy utstyr til.
Ikke har jeg noe lysutstyr heller. Og bakgrunnene jeg bruker er
veggene på rommet mitt + en svart gardin jeg henger opp nå og da.

Jeg merker selv at det er ganske kjedelig slikt, med alle disse begrensningene, for det blir endel likt da, siden plassen er så begrenset osv og det faktum at utstyret jeg bruker henger litt etter i tiden, men jeg gjør så absolutt det beste ut av situasjonen og klager ikke egentlig, - kun kreativiteten setter grenser.  

Men nå, nå går det mot lysere tider her i Tromsø, og en spennende pakke er på vei i posten, pluss at det skjer spennende ting for tiden, som da utvider horisonten min, som setter kreativiteten på prøve og som sprenger de grenser jeg har. Ah, jeg tror jeg går mot gode tider.
[Bianca Emilia]

Når du fortrenger dine følelser i det våkne liv dukker de opp igjen i dine drømmer.

[Bianca Emilia]
Så, jeg finner ikke ro noen plass lenger jeg.